«Twin Peaks»: Derfor slutter aldri drapet på Laura Palmer å fascinere

Norge i november, 1990. En ny serie har rullet i land vestfra: «Twin Peaks», skapt (med Mark Frost) og regissert av David Lynch, som tidligere har servert verden eksplosive kultfilmer som «The Elephant Man», «Dune» og «Blue Velvet».  

NRK velger å sette opp serien på fredagskvelden, og mange intetanende norske seere får dermed en solid dose av det mørke, makabre, surrealistiske og magiske den høsten. Serien fortsatte også utover vårparten i 1991 – om enn med en andresesong som Lynch selv gikk langt i å avvise som et uforløst kompromiss.   

Likevel: «Twin Peaks» var en massiv TV-suksess i Norge i 1990 og 1991, på tvers av generasjoner. Til tross for at morderen ble avslørt før serien var halvkjørt, og til tross for at de færreste av oss nok helt forsto hva det var vi så på. 

Selv så jeg serien sammen med min bestemor, som konsekvent refererte til den som «Twin Pins». Hver episode bar preg av høytid, selv om jeg bare var 11 år gammel og noen ganger måtte overnatte der, selv om mitt eget soverom bare lå 70 meter unna.  

Hva var det – og er det – egentlig med «Twin Peaks» som gjør at mange av oss ser serien om igjen, år etter år? 

Med Paramount+, som nettopp er relansert i T-We, kan du kose deg med begge sesongene, samt «Twin Peaks - The Return» (2017) og filmen «Twin Peaks: Fire Walk With Me» (1992). Som T-We-kunde kan du velge Paramount+ for 35 poeng. 

Den mest opplagte tolkningen av «Twin Peaks» er at det er en kriminalserie om drapet på den populære tenåringsjenta Laura Palmer, som vokste opp i byen serien er oppkalt etter – en tilsynelatende rolig og koselig småby nordvest i USA, der kirsebærpai og kaffe på dineren representerer ukens høydepunkt.   

Det viser seg imidlertid å boble langt flere diabolske krefter under overflaten i Twin Peaks enn det som først møter øyet. 

Så mange, faktisk, at byens sheriff Harry S. Truman ser seg nødt til å kalle inn FBI-etterforskeren Dale Cooper for å nøste opp i det hele. 

Sammen med gode medhjelpere snubler Cooper over en prostitusjonsring, lokale kriminelle, tung narkotrafikk, sosiopater, en kryptisk kjempe, mystiske ugler, drømmetydning, den beste kaffen som noensinne er traktet og et mørke som kommer fra en annen dimensjon. 

For å nevne noen få ting. 

David Lynch satte seg virkelig i kørja og lot ballongen gå da han lagde «Twin Peaks». Å skulle plassere serien i én spesifikk sjanger er ikke bare en utfordring – det er i praksis en umulighet. 

Laura Palmers dødsfall gjør selvsagt serien til en slags thriller, men som sagt: Det går ikke så altfor lang tid før gjerningspersonen avsløres. «Twin Peaks» er like mye en såpeopera, en mørk komedie, en bisarr horrorvisjon, en veldreid 50-tallspastisj og et eksistensielt drama.

Disse sjangerbruddene bidrar sterkt til at «Twin Peaks» traff – og treffer – så klokkerent. 

En enorm mengde plottlinjer, innenfor en hel rekke stilarter, rulles opp parallelt, med fantastiske muligheter til å skildre småby-americana både som en lun opplevelse og som et absolutt mareritt.

I ettertidens oppklarende lys er de fleste enig om at «Twin Peaks» var en banebrytende serie. Eller som The Guardian har formulert det – «den underlige og vidunderlige serien som forandret TV».  

Det er derfor interessant – og tidvis hysterisk morsomt – å lese norske presseklipp fra da «Twin Peaks» rullet over skjermen for første gang.

Særlig når den legendariske politimannen Leif A. Lier ser serien med etterforskerbriller og strengt uttaler til Aftenposten i november 1990: 

– Dette er for dårlig, Dale Cooper! Denne saken burde du ha oppklart i løpet av én dag.

Lier er mildt sagt lite imponert over effektiviteten i politiarbeidet. 

– FBI-agent Cooper har efter tre episoder ennå ikke begynt med noe politiarbeide. Han burde satt i gang med avhør, funnet ut hvem som hadde alibi for mordnatten, og på den måten peilet seg inn på drapsmannen. 

Men svært mange innser umiddelbart hvor nyskapende og unik «Twin Peaks» er – deriblant regissøren Petter Vennerød og forfatteren Tor Edvin Dahl. Sistnevnte oppsummerer serien slik:

– David Lynch har meldt seg ut av det gode selskap for såvel krimforfattere som såpeoperasnekkere. Dermed står han fritt til å utfolde sin imponerende fortellerteknikk, der det er vanskelig å påpeke svake sider. Han finner opp sin formel underveis, og vi har ingenting å sammenligne med.

Avslutningen av sesong to – som generelt betraktes som svakere enn førstesesongen, ikke minst fordi David Lynch overlot regiansvaret til andre – var mildt sagt forvirrende og foruroligende. Det haglet med løse tråder, og som Twin Peaks-fan måtte man pent akseptere en slutt som åpnet for en rekke ulike scenarier.     

Våren 2017 skjedde imidlertid noe de færreste ville satt sparepengene sine på: David Lynch og Mark Frost vendte tilbake til Twin Peaks – og overtalte svært mange av de gjenlevende skuespillerne tilbake i rollene sine. 

Om «Twin Peaks: The Return» kan kalles en fortsettelse av den opprinnelige serien, er dog et åpent spørsmål. Her går Lynch et godt stykke dypere ned i kaninhullet, og enkelte av episodene kan føles som å være en forsvarsløs flue på veggen inni en psykose. Men sesongen gir faktisk også en slags «oppklaring» på mysteriet Laura Palmer. 

Akkurat nå jobber David Lynch med et nytt prosjekt for Netflix kalt «Wisteria». Lite er kjent om serien, men spekulasjonene går for tiden høyt om dette kan være en spinoff fra nettopp «Twin Peaks: The Return».