«Evil»: Kritikerrost kultserie gjør hverdagen nifsere (og morsommere!)
Tenk deg «X-Files» oppdatert for 2022. Med overnaturlig ondskap istedenfor romvesener.
Av og til er det deilig med en serie som ikke tar seg selv så fryktelig høytidelig – en serie som kanskje til og med er klar over at den er lettere tåpelig, men som like fordømt går på med strak rygg, selvsikker nok til å lande de mest elleville premisser på beina.
Det overnaturlige skrekkdramaet «Evil», skapt av ekteparet bak «The Good Wife» og «The Good Fight», er en sånn serie. Her går det nemlig unna, i retninger som er både morsomme, skumle, bisarre og tankevekkende, men først og fremst uforutsigbare.
Nå er tredje sesong av «Evil» klar i TV 2 Play.
Den fortjener mange flere seere enn den allerede har.
Ondskapens mange ansikter
Begivenhetene i «Evil» kretser rundt rettspsykologen Kristen Bouchard (Katja Herbers) og David Acosta (Mike Colter), en tidligere journalist som jobber som etterforsker for den katolske kirken mens han utdanner seg til prest.
Sammen med Ben Shakir (Aasif Mandvi), en teknologisk kyndig altmuligmann som foretrekker naturvitenskapelige forklaringer fremfor religiøse teorier, utforsker duoen en rekke underlige saker som utspiller seg i grenselandet mellom psykiatri og demonisk virksomhet.
Det utløser en rekke eksistensielle spørsmål: Hvordan kan Gud tillate døden? Kan et barn være ondt? Hvor mye veier egentlig sjelen? Finnes ondskap i det hele tatt som en egen størrelse?
Dette er spørsmål «Evil» behandler med intelligens, glimt i øyet og et driv som dytter både serien og seerne ut av komfortsonen. Legg til kranglevorne demoner, seriemordere og eksorsismer og dødsengler, og du har et helsikes underholdende spetakkel.
Mulder og Scully i ny drakt
Å skulle sammenligne «Evil» med én serie er ikke bare såre enkelt, men uunngåelig – i det minste for de av oss som fortsatt sliter med «X-Files»-abstinenser etter alle disse årene.
Også her handler det om rasjonalisme vs. det uforklarlige, og hvordan to helt ulike tilnærminger til de store spørsmålene – representert gjennom Bouchards skepsis og Acostas religiøse tro – kanskje leder mot en en større sannhet.
En annen åpenbar likhet mellom de to seriene er hvordan lengre og mer omfattende plottlinjer utspiller seg parallelt med nye mysterier i hver episode.
Men der «X-Files» bød på konspirasjonsteorier, romvesener og mørke statlige hemmeligheter, er det altså djevelen selv som trekker i trådene i «Evil». Og der den seksuelle spenningen mellom Mulder og Scully kun unntaksvis slo synlige gnister, er den åpenbar fra første møte mellom Acosta og Bouchard.
Strålende rollegalleri
Ved siden av et ellevilt manus, stødig regi og overraskende gøyale spesialeffekter, er det karakterene og skuespillerne som løfter «Evil» til de virkelig diabolske høydene.
Seriens antagonist – den tilsynelatende sjarmerende, men lumske og manipulerende rettspsykologen Leland Townsend – portrettes såpass glitrende av Michael Emerson at han ville fortjent en egen spinoff-serie. Når Kristens mor Sheryl (Christine Lahti) involverer seg romantisk med Townsend, dyttes plottet ytterligere mot mørket.
Kjemien mellom Mike Colter og Katja Herbers i hovedrollene er i tillegg usedvanlig god. Særlig sistnevnte (kjent fra serier som «Westworld», «The Americans» og «The Leftovers») trekker et tungt lass som hardt presset firebarnsmor som brått befinner seg på dypt og demonisk vann.
Unison kritikerhyllest
Premisset for «Evil» kan kanskje virke søkt, og som nevnt innledningsvis: Dette er på ingen måte en serie som tar seg selv så altfor høytidelig.
Kanskje det er derfor kritikerne har falt pladask for den. Rosen fra anmelderne har tiltatt i styrke for hver sesong, og tredje sesong skårer imponerende 92 av 100 mulige poeng på Metacritic.
Entertainment Weekly gir serien toppkarakter, og anmelderen konkluderer på følgende vis:
– Selv om grufulle ting fortsetter å skje i «Evil», ser alle ut til å ha det gøy hele tiden. Glede som er såpass ekkel som dette er nødt til å være blasfemi.
Det er med andre ord bare å finne fram krusifikset og nyte.