«Elvira» er et dansk krimdrama med hjerte og humor

Skandinavisk krim har for lengst blitt en global merkevare. Det skal Danmark ha mye av æren for. 

Uten danske knallserier som «Forbrytelsen» og «Broen» er det vanskelig å se for seg det enorme gjennombruddet til den såkalte nordic noir-sjangeren, der brutale og intrikate mordgåter må pønskes ut av trøblete etterforskere.  

Den danske krimdramaserien «Elvira» (Viaplay) skiller seg imidlertid radikalt fra røkla – på flere vis. Her er det ikke altfor mye vold, plottet krever ikke doktorgrad for å henge med i svingene og biljakter, konspirasjoner og andre store fakter er fraværende. 

I stedet byr serien på karakterer det er fullt mulig å føle en genuin sympati for, miljøskildringer som veier opp for eventuelle logiske brister og en hovedrolle som på stillferdig vis etablerer seg som en minneverdig skandinavisk TV-figur.

«Elvira» kretser rundt 35-åringen Elvira Gregersen (Sara Klein), som jobber som resepsjonist og altmuligkvinne ved en «klinikk» (les: bordell) der barndomsvennen, familiefaren og politimannen Køster (Peter Plaugborg), er mellommann. 

Når en av de prostituerte ved «klinikken», Candy, forsvinner, får Elvira og Køster hastverk med å finne ut hva som har skjedd – ikke minst siden en raus bunke pengesedler plutselig er søkk vekk. 

De hensynsløse nye eierne av virksomheten har liten tålmodighet med sånt, og snart må duoen hanskes med både serbiske og svenske gangstere, horekunder, Candys tause sønn Sun og Elviras elskelige, men dønn rusavhengige bror Sixten (Anton Hjejle), som stadig havner i trøbbel.

Noe av det beste ved «Elvira» er Elvira selv – en forsiktig og empatisk skikkelse i en voldsom verden. Hun er i all sannhet en annerledes krimhelt, som ytterst motvillig tvinges til involvere seg i forsvinningsdramaet og ta ansvaret for Sun. 

At Elvira er en såpass rik og sammensatt karakter, kan nok til en viss grad skyldes at hun er gjenstand for tre romaner hittil – trilogien «Happy Ending», «Happy Family» og «Happy Hour» av Anne-Sophie Lunding-Sørensen, som har blitt en stor suksess i hjemlandet. 

Serieskaperne Lærke Sanderhoff og Heidi Maria Faisst har lykkes godt med å overføre dette universet til serieformat, med en fin og engasjerende mikstur av humor, alvor og spenning i et København som aldri oppleves for karikert. 

Det er null tvil om at «Elvira» er et definitivt gjennombrudd for Sara Klein, som spiller hovedpersonen med en tiltalende blanding av nysgjerrighet, tålmodighet og antydning til forakt for omstendighetene hun befinner seg i. 

Bodil Jørgensen («Idiotene», «Riket: Exodus») er finfin som byoriginalen Ibber, og nevnte Anton Hjejle og Frederikke Dahl Hansen er svært sjarmerende som det godhjertede narkoparet Sixten og Linda. 

Men aller høyest rager Peter Plaugborg i rollen som den hardt prøvede Køster – politimannen som synker dypere ned i den moralske myra jo hardere han jobber for å komme seg ut av den.

Det er ingen grunn til å stikke det under en stol: «Elvira» har fått helt middels anmeldelser i hjemlandet. 

Kritikken handler i stor grad om at serien utspiller seg mellom ulike sjangre, uten helt å finne balansen, og at den til en viss grad faller mellom tre stoler – krim, drama og komedie. 

Men selv Politiken, som klinker med den sarkastiske (og erkedanske) overskriften «Ej, hvor er det hyggeligt at bare være luder», må medgi én ting i sin anmeldelse av serien: 

– Elvira er en en fantastisk ny TV-helt. 

Med alle åtte episodene tilgjengelig i Viaplay er det fullt mulig å bli godt kjent med henne før julefreden senker seg.