«Kunstneren og tyven»: – Håper den kan bryte ned stigma

– F*ck me over...! 

Dette er de eneste ordene Karl-Bertil Nordland klarer å få frem før tårene tar over, og han bryter ut i gråt.  

Øyeblikket utgjør en av de sterkeste scenene i «Kunstneren og tyven», og viser hvordan den da heroinavhengige og tyveridømte rogalendingen reagerer når han får se portrettbildet som Barbora Kysilkova, kvinnen han har stjålet fra, har malt av ham. 

– Jeg følte ingen egenverdi. Det at Barbora kunne male dette uverdige, stygge mennesket og gjøre det til noe så uendelig vakkert som det det maleriet ble, det ble veldig sterkt for meg, forteller en nå nykter Nordland til oss på telefon, over tre år etter innspillingen. 

Filmen er omtalt av kritikere i både inn- og utland som «årets mest rørende dokumentar» og i april kan den til og med vinne Oscar. Du ser den nå i T-We Filmleie.

Fokuset for den Benjamin Ree-regisserte dokumentaren er det uventede vennskapet mellom kunstneren og mannen som stjal hennes mest verdifulle malerier, utelukkende fordi han syntes de var så fine. 

– Filmen viser at vi har flere likheter enn ulikheter som mennesker. På den tiden var jeg sprøytenarkoman og hun var kunstner, forteller Nordland.

– Vi møttes i et felles mørke. 

På den andre siden av vennskapet er Kysilkova; en tsjekkisk kvinne som ankom Norge da hun og ektemannen måtte flykte fra hennes voldelige ekspartner. Hun skremmes ikke av livets mer trøblete sider, men er heller tydelig fascinert av dem. 

– Hun er en veldig nysgjerrig person, som ikke dømmer noen, sier Nordland om venninnen. 

– Hun er veldig oppofrende for kunsten sin. Hun har på seg skylapper, går helt inn og ser ikke helt hva som foregår rundt henne når hun først får tak i noe som inspirerer henne til å male. Hun er en jævlig dyktig kunstner.

Når hun møter i rettssalen hvor Nordland står tiltalt for tyveriet av maleriene hennes, er ikke hennes første tanke å klandre mannen, men å forstå ham. Hun ber om tillatelse til å få male et portrett av ham, og Nordland lover å hjelpe kunstneren med hva enn hun trenger fra ham - selv om han ikke lenger vet hvor maleriene hennes er. 

Over tre år og mer enn 350 timer med filming lærer de hverandre å kjenne, mens pengeproblemer innhenter kunstneren og tyven bestemmer seg for å bli rusfri etter en nær døden-opplevelse.

Samtidig som «Kunstneren og tyven» har karret til seg en plass på topplistene på internasjonale kritikerlister, har den også fått mye oppmerksomhet på filmfestivaler og ved store prisutdelinger.

Blant annet har den ifølge bookmakerne en viss sjanse til Oscar-nominasjon den kommende måneden, men Nordland forteller at til tross for hvor stas det er, er han minst like begeistret for de andre nominasjonene og titlene de har vunnet. 

Filmen var blant annet den første norskregisserte dokumentaren som konkurrerte i den anerkjente Sundance-filmfestivalen, hvor den vant Special Jury Award for Creative Storytelling. Under den internasjonale filmfestivalen i Hong Kong vant den prisen for beste dokumentar, i tillegg til at den stakk av med publikumsprisen under London Film Festival. 

Her hjemme stakk dokumentaren av med Andreasprisen under filmfestivalen i Haugesund. 

– Filmen bryter ned fasadene, og løfter fram en sterk humanitet og dype menneskelige bånd. Prisvinneren gnistrer av menneskeverd, kunst og kjærlighet, skrev juryen. 

Da Nordland først fikk se filmen om seg selv, var tre år gått. Han hadde gått gjennom en fengselssoning, blitt nykter og lagt det siste kapittelet i historien bak seg.

– Det var nesten helt traumatiserende å se seg selv igjen. Å skulle se tilbake og se meg selv veie 30 kilo mindre enn det jeg gjør nå… Jeg hadde ikke noe behov for å gå å se det igjen, det var jævlig ubehagelig, forteller han.

Men regissør Benjamin Ree mente materialet var godt, og Nordland stolte på dømmekraften hans og godkjente materialet. Nå håper han at filmen kan bidra til å ta bort stigma ved rusavhengige og mennesker som sliter.