«Tenårene mine ville ikke vært de samme uten Frasier (trist men sant)»

Spin-off-serier av komiserier har tradisjonelt verken godt rykte eller godt rulleblad.

Etter «MASH» kom floppene «After MASH» og «WALTER». Etter «Friends» kom «Joey». Og så videre, og så videre.

«Frasier» (1993-2004), basert på en karakter fra den legendariske komiserien «Cheers», er imidlertid unntaket som bekrefter regelen.  Samtlige episoder ble nettopp tilgjengelig på Paramount+, til glede for nostalgikere og forhåpentlig yngre interesserte. 

Og når du ser den, kan du jo spørre deg: Hvorfor ble akkurat «Frasier» en såpass stor suksess?

Først og fremst er det ganske utrolig at NBC turte å satse på en «Cheers»-spin-off i det hele tatt.

Allerede i 1987 – mens «Cheers» ennå holdt på – lagde de nemlig «The Tortellis», basert på eksmannen til Carla Tortelli (spilt av Danny De Vitos kone Rhea Pearlman) som også floppet stort.

Likevel var det muligens naturlig for NBC å la Kelsey Grammer få fortsette sin rolle som Dr. Frasier Crane. Grammer var nemlig høyt verdsatt av «Cheers»-manusforfatterne, produsentene og tv-selskapet.

Grammer fikk ofte ikke-morsomme replikker i «Cheers» – manusforfatterne elsket å se ham forvandle i utgangspunktet kjedelige setninger til noe rasende festlig.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av The Bored Observer (@theboredobserver)

En kompis som jobber i mediebransjen binget hele «Frasier» for første gang for et par år siden. Han syntes noen episoder var bra, mens andre episoder var kleine eller masete.

Det han imidlertid hang seg usedvanlig opp i var første episode, den såkalte pilotepisoden. «Hvis jeg noen gang blir medielærer igjen, skal jeg vise den til studentene mine som et eksempel på en perfekt pilotepisode»

Se episoden selv, så tipper jeg du vil forstå hva han mener. I løpet av 22 minutter blir man på elegant vis kjent med Frasier Crane og hans familie og venner, uavhengig om man har sett «Cheers» eller ei.

«Frasier» undervurderte ikke seerne. Obskure referanser til teaterstykker, forfattere og operaer kommer på rekke og rad i de 11 sesongene. Matretter man aldri har hørt om og pompøse fremmedord er også gjengangere.

Et godt eksempel er Frasiers avvæpnende svar til en innringer til radioshowet hans:

Før piloten ble spilt inn var produsenter og manusforfattere nervøse for at publikum ikke ville forstå alle vitsene og referansene, og lettelsen var derfor stor da publikum brølte ut i latter fordi de skjønte konteksten.

Og vitsene er ofte morsomme.

Enten det er Frasier som mimrer om mobbingen på barneskolen (they used to call me Shorts-In-The-Shower-Boy. You don’t have to be witty to be cruel), Niles som elsker å ha advokater som pasienter (they have excellent health insurance, and they never get better), eller pappa Martin som lurer på hvorfor han er så forskjellig fra sønnene sine (I used to think there was some sort of mix-up at the hospital when Frasier was born. Of course, when Niles came along, it shot that theory all to hell).

De undervurderte heller ikke seernes tålmodighet når de skrev episoder med færre vitser enn vanlig, til fordel for en mer seriøs historie. Enkelte episoder avsluttes til og med ikke med en vits, men ettertanke om død, ensomhet eller tristhet.

Hvor mange sitcom-serier med laugh-track gjør egentlig det?

Skuespillerne fortjener en tekst for seg selv, men jeg skal nøye meg med å vise dette tre sekunder lange klippet hvor Frasier blir fornærmet.