I 2017 slengte Alexander Hoset seg med som frivillig i Norges Røde Kors sitt prosjekt for å utvikle et system for overvåkning og varsling av epidemier. Den gang sa Alexander at å bidra frivillig med sine IT-kunnskaper var fint for ham, da han som rullestolbruker ikke kunne «dra ut i bushen for å hjelpe». To år senere har han vært i Senegal for å arrangere codeathon for 60 frivillige i Senegal Røde Kors.
-Der tok jeg feil, gitt. Jeg kunne dra til bushen for å bidra. Innerst inne visste jeg at jeg kunne klare det. Nå føler jeg meg sterkere og modigere enn før jeg reiste. Det er ikke den ting jeg ikke kan klare nå, sier han.
Utvikler epidemi-overvåkning
Det som bare begynte som et codeathon en helg, er blitt til to år i en viktig rolle i et core team av frivillige. De har i to år møttes hver fjortende dag, og de arrangerer ulike codeathons og kodekvelder hvor opp mot 50-60 frivillige kodere møter opp for å sitte pal for å utvikle det som skal bli et såkalt community-based surveillance-system.
-Dette handler om å utstyre lokale Røde Kors-frivillige med et system der de kan bruke sin feature-phone til å sende inn observasjoner av ulike symptom på sykdommer som f.eks. kolera, ebola, osv. Dette blir så rapportert inn i et program som analyserer og genererer automatiske alerts om utbrudd som gjør at Røde Kors og lokale myndigheter bedre kan styre sine ressurser og kvele sykdomsutbrudd, forklarer CBS koordinator Anine Kongelf i Røde Kors.
Å rubber duck-e
For Alexander har det blitt nye vennskap, samt en faglig utvikling som han ikke så for seg da han begynte.
-I starten av prosjektet trodde jeg at jeg bare skulle bidra med koding. Men det har blitt noe mye mer for meg. Jeg fant ut at jeg gjorde bedre nytte for meg som en diskusjonspartner, enn en koder. Det har prosjektet hatt god nytte av. Man er nødt å snakke gjennom ting. Jo mer du snakker gjennom ting, jo klarere blir det. Og har du ingen så snakke med, så snakk med for eksempel badeanden din. For å gni det inn hvor viktig det er, gav Røde kors alle i core team hver sin badeand. Nå snakker vi om å «rubber duck-e» situasjonen, ler han.
Dette er en rolle og metode han også har tatt i bruk i sin daglige jobb hos Telenor.
I felten
For prosjektet ble det avgjørende å komme tettest mulig på de fremtidige brukerne til tjenesten, samt å arrangere codeathon for frivillige kodere i Senegal Røde Kors. Derfor måtte de til Senegal.
-Vi bare dro, vi. Alle i teamet ordet seg ferie. Det var ikke like lett for meg å planlegge alt, men jeg var ikke i tvil; dette SKULLE jeg være med på, ler han.
Et av målene for turen var å arrangere det første codeathonet for senegalesiske kodere som ønsket å gjøre en frivillig innsats for det lokale Røde Kors. På et hotell i hovedstaden Dakar satte Alexander og teamet hans opp arbeidsgrupper i nær sagt alle rom, også utendørs.
-Det er interessant å hjelpe folk når det eneste felles språket vi har felles er kode. Men det funka. Når man har et felles mål er ikke språket så viktig. Kode-språket var nok. Det overrasket oss alle. Det var en større utfordring at det var sand overalt og mye vind og vi fikk mye sand i maskinene, sier han.
CBS-systemet som de utvikler er allerede tatt i bruk i flere land, blant annet i Mocambique. Ved hjelp av sine feature-telefoner har Røde Kors-frivillige i felt mulighet til å melde inn symptomer på smitte via SMS-er. På denne måten kan Røde Kors overvåke smittespredning i sanntid, og kan vurdere hvor mye og hvilken type hjelp som må sendes til området. Målet er at systemet skal kunne samle data raskt, slik at det kan brukes i akutte kriser.
-Tidligere gjorde Røde Kors-frivillige denne jobben ved å reise rundt i dagevis og samle data i Excel-skjemaer. Nå bruker alle bare mobilene sine. Utfordringen med systemet er fremdeles å tolke resultatene riktig. Hva betyr det at vi har fått ti SMS-er fra samme området om vanndrivende diare? Hvilken hjelp kreves? Sender vi en lege eller et helt feltsykehus? Dette må systemet lære seg, men først må vi som bygger systemet lære oss det, forklarer han.
Livet før og etter Senegal
For Alexander har det vært et veldig givende prosjekt å være en del av, på flere måter. Når bevisene på at tjenesten fungerer begynner å strømme inn, er det nesten som han må ta et steg tilbake og la det synke inn at han har vært med på å redde liv. Han må også la det synke inn at rullestolen ikke er noe hinder lenger.
-Da jeg var i Senegal var det ingen som reagerte på rullestolen min. Det var heller vennene mine hjemme som så et bilde av meg på Twitter som utbrøt; «Er det Alexander i Senegal??!» Og andre i core team svarte «Ja, det er det!», som om det er en selvfølge. Akkurat det føler jeg er en liten seier for meg. Når folk har fått det tankesettet etter bare en tur sammen med meg, har jeg gjort mye mer enn ett avisinnlegg noen gang kan gjøre. Dette prosjektet er blitt et bevis på at rullestolen ikke definerer meg som menneske. Jeg reiser gjerne igjen. Nå må jeg ha gode unnskyldninger for å ikke å bli med neste gang. Rullestolen er ingen hindring lenger, sier han.
