o ganger i måneden kommer Marianne inn døra i Kors på halsens lokaler, og setter seg ned i en stor rød sofa. Her starter vakten med en samtale med de andre frivillige. De forbereder seg mentalt til å lytte og veilede barn og unge om alt fra kjedsomhet til selvmordstanker. Så setter de seg foran en PC og tar på seg et headset. Marianne og de andre frivillige svarer på mail, telefon og chat.
- De som tar kontakt snakker om alt fra ensomhet og sosiale media, til mer alvorlige tema som selvskading og selvmordstanker. Utgangspunktet vårt er at vi tror at de unge selv har svaret på hva som er løsningen. Vi tilbyr mer veiledning enn konkrete løsninger. Og målet er å bygge de unge sterke, slik at de kan selv gjøre de endringene som må til. Enten det er å våge å be noen med på kino eller å ringe barnevernet, sier Marianne.
140 frivillige
Marianne er en av 140 frivillige hos Kors på halsen. De frivillige er helt vanlige, voksne mennesker; flygeledere, IT-folk, studenter, pensjonister. Felles for dem er at de har tid og mot til å gå inn i vanskelige samtaler med barn og unge.
- Da jeg bodde i Trondheim jobbet jeg frivillig som guide for flyktninger. Det var veldig givende. Da jeg flyttet til Oslo for å studere psykologi ville jeg gjøre noe lignende, og gjerne noe som var relevant for faget mitt. Så da ble det Kors på halsen. Det er jeg veldig glad for, sier hun.
For å bli frivillig på Kors på halsen må man gjennom et intervju og et 30 timers kurs. Der lærer man blant annet om samtalemetodikk, for de skal veilede, og ikke gi konkrete råd. I tillegg tilbys de frivillige temakvelder, tett veiledning og debriefer. Å ta vare på de frivillige er veldig viktig, for de frivillige er vår viktigste ressurs, forklarer Nelli Rachel Kongshaug, leder av Kors på halsen.
- De som tar kontakt syns det er veldig spennende at de som svarer er frivillige. De blir veldig nysgjerrige og spør ofte om hvorfor de ikke får betalt. Frivillighet skaper en utrolig tillit, barna ser veldig positivt på det, forklarer hun.
Anonymitet er viktig
At hun heter Marianne og studerer psykologi er alt vi får vite om henne. Ikke hva hun heter til etternavn eller hvor gammel hun er. Det er viktig at de frivillige på Kors på halsen forblir helt anonyme. De frivillige får heller ikke vite hvem som er i den andre enden.
- Det er anonymiteten som gjør tilbudet vårt unikt. Barn og unge opplever det som veldig viktig at det de sier ikke blir fortalt videre. Kombinasjonen av fysisk distanse og fortrolighet er noe de unge vil ha og trenger, sier Nelli.
Men anonymiteten gjør at de frivillige ikke får vite hvordan det går med barna som åpner seg opp for dem.
- Når jeg har chattet eller snakket med et barn om et alvorlig tema, tenker jeg ofte: Hva skjedde med ham eller henne? Det er mange tøffe historier som gjør inntrykk, forteller Marianne.
Alle vakter på Kors på halsen slutter med en debrief i den røde sofaen. Etter vanskelige samtaler ringer Rachel gjerne for å spørre den frivillige hvordan det går.
- Det er ikke så rart at våre frivillige undrer seg over hvordan det går med barna de snakker med. Derfor henger vi opp disse anonyme tilbakemeldingene. De betyr mye for oss, forklarer Nelli.
Blir gira
Marianne sier hun opplever at barn og unge i dag sliter med andre type problemer enn hun selv gjorde som barn. Hun kjenner seg ikke igjen i alvorlighetsgraden i problemstillingene til de som tar kontakt, men hun kan kjenne seg igjen i følelsene de opplever. Og nettopp derfor kan hun være en god rådgiver.
Og hun er ikke alene om disse følelsene. En effektstudie av chat-tilbudet utført av Norsk Senter for Barneforskning ved NTNU viste at de frivillige ved Kors på Halsen opplevde at de greide å hjelpe de som tok kontakt.
- Mange vil snakke om utfordringer på sosiale media, men det gjennomgående temaet er følelsen av ikke å være bra nok. Ensomhet, det å passe inn, familie. Noen ting endrer seg ikke. Og derfor kan vi voksne gi råd, selv om vi kanskje ikke er oppdatert på siste nytt på Facebook, sier hun.
Selv om det til tider kan være tungt å være den som lytter, er ikke Marianne i tvil om at hun vil fortsette som frivillig på Kors på halsen. Hun sier hun blir ekstra gira når hun har motivert noen til å søke hjelp.
-Jeg er med på å tilby et anonymt pustehull. Med trygge voksne som lytter og sier «det går over». Det trenger mange å høre. Jeg vet jeg gjør en viktig jobb, sier hun.
Les om hvordan antall henvendelser på chat til Kors på halsen er doblet på et år
