Sett fra innlandet

– Over en kaffekopp, og fortsatt litt i startgropa på kommisjonsarbeidet, hvordan står det egentlig til med totalberedskapen, totalforsvaret og forsvaret, overordnet sett?

Jo, vi lever i en tid hvor ting eller samfunnet utvikler seg med eksponentiell hastighet, og akselererende endringshastighet.

Samfunnsutviklingen er eksponentiell, og vi står foran noen sterke drivere som vil endre samfunnet vårt, gjennom kommunikasjon, måten vi kommuniserer med hverandre, håndterer hverdagen vår på og ytterligere digitalisering. Da tenker jeg på kvantedata, AI. Jeg tenker på at alt det nye som gir fantastiske muligheter innenfor forskning og utvikling, men det betyr jo også at vi endrer måten vi løser «dagens dont» på. Det fører til at beredskapen er noe som må utvikle seg i takt med den øvrige utviklingen. Den beste beredskapen er å være i forkant. Selv om det vi eventuelt skal ha beredskap for – den sårbarheten – den kan vi ikke definere eksakt. Da må vi ha det jeg kaller endringsvilje, men endringsvilje er én ting, det skjer ikke noe før vi skaper den endringen. Derfor mener jeg det er på tide med en revisjon på ikke bare samfunnssikkerhetsfeltet, men også på statssikkerhet. Den sikkerhetspolitiske krisen viser at det ikke er noe klart skille mellom det som kan ramme staten og det som kan ramme det sivile samfunnet.

Tidligere var det krise og i verste fall krig, mens nå ser vi jo i det sikkerhetspolitiske landskapet at det skjer endringer. Kina vokser frem på teknologi, men også på ressursfeltet. Og det er slett ikke noe liberalt demokrati, med sin kommandoøkonomi og kommando overfor folket, noe som er totalt ukjent for oss. Bare slik de gjennom en pandemi skulle ha stengt hele Norge inne er jo ubegripelig for oss. De bruker brutale virkemidler, som gjør at stormaktsrivalisering og alt dette kommer til å bli mer merkbart, og ikke minst at vi altså har en alvorlig krig midt i Europa, som gjør at livet er ikke som før.

De som trodde på en jamn og positiv utvikling har fått seg en vekker. Vesten ser jo det at de fleste medlemmer av FN er langt ifra liberale demokratier, og at det å gå grundig til verks og se på statssikkerheten, hvordan vi skal utvikle forsvar, hvordan vi skal utvikle vår egen beredskap og evne til å møte det uforutsigbare, det er helt nødvendig.

– Vi har hatt dyp fred i 33 år, det gjør jo noe med oss mennesker. Hvordan står det egentlig til med viljen da, både i befolkningen og hos myndighetene, det vil si med totalforsvarsviljen eller beredskapsviljen?

Altså, – forsvarsvilje tar vi jo alle som et sikkert begrep. Det er jo på alles lepper nå som vi følger det Ukrainske folket i deres kamp. – For en evne, for en dugnad, for en kampkraft, for en forsvarsvilje. Og vi har i alle diskusjoner innen forsvarssektoren, om verneplikt eller ikke verneplikt, hvor mange som gjør sin militærtjeneste, snakket om nettopp forsvarsvilje som helt grunnleggende hos alle nasjoner. Men for meg er det like viktig med beredskapsvilje. Og det er jo sånn – at en sikkerhetspolitisk krise har gjerne en forløper i en krise i det sivile samfunnet. Derfor er det mye som må håndteres, enten det skal eskaleres eller deeskaleres eller identifiseres gjennom det beredskapssystemet vi har. Har vi kollektiv og felles beredskapsvilje så tror jeg veldig mye kan styrkes og fanges opp uten at det nødvendigvis må investeres store summer.

– Hva tenker du må til for å bygge denne viljen? Handler det om kompetanse, er det forståelse om hva som foregår, og hvordan skal vi holde den i live?

Forståelse er det som skal til før man tar kompetansen på alvor. I en så mangslungen verden som hele totalberedskapsbegrepet innehar, er det alle avskygninger, alle muligheter og et kjempebredt område. Du må ha en bevissthet, du må ta det på alvor, du må lage mange gode systemer, og vi har mange gode systemer. Bare tenk på Nødetatene, redningsetaten, søk og redning og blålys og alt det her. Så er det mange områder som er nye for oss, og det er så enkelt å si at, jammen det er jo så fredelig og rolig rundt oss, vi har jo hatt fred i mange, mange år. Helt siden 2. verdenskrig så har livet blitt bedre og bedre. Vi lever i et overflodssamfunn, og så kommer dette forferdelige tilbakesteget gjennom krigen i Ukraina, og da ser vi også at folk våkner.

Vi må ansvarliggjøre alle fra toppnivå, ned gjennom hele verdikjeden. Det er ikke beredskap for noen, det er beredskap for alle. Og i dagens kommunikasjonssamfunn, selv om vi har et nærhetsprinsipp, altså at krisen skal håndteres nærmest der det skjer, – så vil en krise i dagens kommunikasjonssamfunn treffe alle nivåer, helt fra statsoverhodet eller statsminister og ned til de som håndterer det om det er av en viss størrelse.

– Næringslivet står jo for en del av beredskapen. Hva tror du om du ser det utenifra – har næringslivet tanker rundt denne beredskapen? Hvordan tror du stemningen er akkurat nå?

Den er nok litt forskjellig, men jeg tror private virksomheter, særlig de som er underlagt Sikkerhetsloven har en sterk bevissthet. For de som tjener pengene sine selv, de har ikke råd til å la være å tenke sikkerhet. For virksomheten opprettholdes bare dersom den er lønnsom; mens statsapparatet gjerne kan være litt tilbakelent, tungt og byråkratisk og prosessorientert. Slik jeg ser verden så er det mye godt i lovverk og forskrift, men prosessene på sentralt nivå innen sektorene går prosessuelt, mens privat næringsliv har en helt annen operativitet i sin beredskap.

Og når vi da ser på det store bildet hvor kanskje 80% av kritisk infrastruktur nettopp eies av private virksomheter, så tas det nok ikke likt, men alvorlig er mitt inntrykk.

– Om du skal gi næringslivet et godt råd med hensyn på å legge til rette for deltagelse og forpliktelse i beredskap, det er folk som er i HV, Sivilforsvaret, Røde Kors, i hundetjenesten og i andre frivillige organisasjoner, men så har de samtidig en jobb – og så skjer det noe. Er det en spesiell holdning næringslivet må ha til ansatte som har en slik rolle?

Det er fellesskapet og den gode norske dugnadsånden. Den er viktig, ihvertfall for meg, og er en veldig spesiell verdi her i Norge. Jeg har gjennom mitt yrkesliv vært mye i utlandet og sett hvordan det er ute. Den dugnadsevnen og viljen vi har i Norge er virkelig et pluss. Og da håper jeg at arbeidsgiver ser på det som et pluss for fellesskapet, men også for bedriften.

For det viktige, det starter jo med enkeltindividet. Du og jeg må jo ta ansvar for egen sikkerhet. Vi har sjøvettregler, fjellvettregler, vi har dessverre ikke digitale vettregler, men det må vi se på. Den beste beredskapen er jo å være bevisst. Det er en kvalitet hos de ansatte i en virksomhet også. Så må vi se på samordning og samvirke mellom private aktører og statlige aktører. Virksomheter, om det er Politiet, Sivilforsvaret, – vi er så avhengig av hverandre, og ikke minst så er avhengigheten av det private til å støtte sentrale samfunnsfunksjoner blitt større og større. Vi lever i Norge i et overflodssamfunn, i et ressurssamfunn, og det vil jo være meningsløst om vi i fellesskap står i en krise, at staten skal lage, med våre skattepenger, parallelle strukturer når vi har ressursene i den private sektoren. Så det handler om å komme inn, ikke bare med rekvisisjonsblokka når krisen er der, og lage gode avtaler mellom store private aktører og offentlige aktører i fredstid.

– Det er noe som heter at forsvarsevne, det får man ikke uten et robust totalforsvar og totalberedskap. Altså den totale forsvarsevnen. Hva tenker du private virksomheter bør ta inn som del av sin virksomhetsstyring for å understøtte dette?

Store private selskaper er ikke bare en privat aktør, men også en samfunnsaktør og at de har et kollektivt ansvar, og at selskapet som sådan og de ansatte, faktisk ser på det som et gode å fokusere på beredskap for seg selv, men også for fellesskapet. Hvis vi går til Finland så er jo dette forankret i samfunnet og i private virksomheter på en helt annen måte enn her; en beredskapsbevissthet. Dette er en tradisjon de har beholdt, både i forsvarssektoren og i offentlig og privat sektor. Og jeg tror det stammer fra Vinterkrigen og 2. verdenskrig. De har en lang åpen grense mot Russland, de har vært en frontnasjon, selv om de har vært nøytrale, en frontnasjon mot Russland. De er veldig sårbare for et massivt militært angrep, men samtidig er finnene veldig flinke i utviklingen av industri. De har store internasjonale selskaper, og dette går hånd i hånd, denne sammenhengen mellom det militære, det private og det sivile. Det henger mye tettere sammen enn hva vi er vant med her.

– De har levd med Bjørnen veldig lenge, så de har blitt godt vant med det.

De har hørt ham snorke...

– Du pirket jo litt borti dette at privat sektor sitter på veldig mye av eierskapet til kritisk infrastruktur. Hva tenker du om myndighetenes ansvar og engasjement i forhold til privat sektor og samarbeid der?

De skal ta det ansvaret der, og legge til rette for og ikke bare kreve. Jeg bruker ofte det bildet, at tidligere kunne man gi ansvar og peke på hvor utgiften skulle ligge, men jeg tror vi må komme inn i et helt annen privat-offentlig samarbeid. Det må være lov også for en privat aktør å tjene noen penger på beredskap.

Det kan ikke kun være en utgift, og det gjør du kun gjennom fornuftige, strategiske og langsiktige samarbeidsavtaler. Hvor man har gått grundig igjennom hvordan, dersom ikke storkrisen er til stede og trenger noen av ressursene som selskapet har, man kan legge inn en måte å samarbeide på som også har et forretningstilsnitt. Staten må bestandig huske på at dette vil være en billigere løsning enn at staten selv må bygge de samme strukturer.

– Før i dag så var du innom kommunikasjon og viktigheten av å nå ut både i en krise og i fredstid. Hvordan kan man få media til å legge bedre til rette for debatter om dette temaet? Hva kan man gjøre for å få politikerne mer på banen, i stedet for bare fagfolk?

Det er jo slik det er. Jeg har jo gjennom et langt yrkesliv i offentlig sektor, med 41 år i Forsvaret, opplevd det som ekstremt vanskelig å bringe det strategiske lederskapet, og med det mener jeg helt fra statsminister, statsråd, regjeringskontor, med i aktive øvelser for eksempel. Og det er ingen som kan dette faget, for dette er så krevende, når det utenkte skjer, så må man være trent, man må være øvd og ha tenkt igjennom. Det er ingen som er selvlært på det her, derfor må vi ta det på alvor.

Her tror jeg kanskje en konserndirektør er langt mer bevisst gjennom HMS, gjennom sikkerhet for bedriften, gjennom sikringstiltak i det daglige, enn en senior offentlig leder som bare kan peke nedover.

– Du er nok inne på noe der. En konserndirektør må jo passe på penga, og om det er driftsstans eller sikkerhetshendelse så blir det like viktig å komme tilbake til normalen.

Ja, jeg har jo gjennom mitt virke hatt mye å gjøre med Olje- og gassnæringen for å sikre oljeinfrastruktur både offshore og på land, og det er jo en helt annen holdning og tankegang fra toppledelse og helt ned til den enkelte ansatte om du er om bord i en produksjonsplattform eller boreplattform offshore. Det er en for, alle for en. Og om det er i ilandføringsanlegget eller på hovedkvarteret i administrasjonen, det er jo de samme holdningene og tankesettet som er der. Det kan jo være et godt forbilde når vi nå lever i en verden som endrer seg raskere og hvor usikkerhetsdelen er mye større og at vi vet at et robust samfunn blir best gjennom verdier og holdninger. Ikke fordi det nødvendigvis handler om å kaste penger etter, for det er ikke sikkert at det virker på beredskapen.